En støttegruppe for Misjonsalliansens arbeid i Ecuador
Vil være til nytteHelge sammen med noen av gutta i sportsklassen. FOTO: IDA NERHEIM

Vil være til nytte

Tett på Helge Knudsen Haarr
Helge klarte å kalle guiden sin for ”puta”, og syns det er herlig å se hvor mye latter og glede som finst i de fattige delene av Guayaquil. Hvordan han har det som volontør kan du lese mer om her!
TEKST: Ida Nerheim

Helge Knudsen Haarr er 24 år og legestudent. Frem til nå har han jobbet som idrettslærer på ferieskolen i Las Iguanas, men gleder seg til snart å begynne å jobbe på helsesenteret i Paraíso.

Hvorfor gjør du dette?

Årsaken en litt sammensatt. Dels hadde jeg lyst til å føle at jeg kunne være til nytte for noen som trenger det. Jeg har så lett for å lukke øynene for det som skjer i andre deler av verden når jeg sitter hjemme i Norge. Så om jeg ikke klarte å ta innover meg det som står i utenriksdelene i norske aviser ville jeg se det med egne øyne. I tillegg hørte jeg at Ecuador er Sør-Amerika i miniformat - med muligheter for å oppleve strand, Amazonas, høye fjell og Galapagos uten voldsomme reisedistanser.

Beskriv kort en volontørs dag:

Stå opp i sjutiden. Siden tidligere volontørkull har opplevd ran på vanlige busser blir vi skysset til jobb med taxi. Det er synd, for det føles nesten ubehagelig ”rikt” å ha egen sjåfør til jobb. På skolen var det til dels veldig uforutsigbart hvor mange barn som kom. Noen dager var vi tredve; andre dager det dobbelte og vel så det. Derfor var det ikke alltid like enkelt å planlegge et opplegg eller å følge opplegget som var planlagt. Et ess som kan dras ut av ermet dersom det butter litt på kulestøting- eller trestegstreninga er ”vi spiller fotball!”. Det er alltid populært. Etter jobb har jeg spanskundervisning noen dager i uka, selv om jeg må innrømme at det kan være en utfordring å få dytta inn flere spanske konjugasjonsformer i et hode som har stekt noen timer i sola. Senere på dagen spiller jeg gjerne fotball med noen lokale kompiser.

Din største utfordring som volontør:

Språket. I Guayaquil snakker de veldig fort og sluker masse bokstaver mens de snakker. Selv om jeg har lært utrolig mye siden jeg kom er det veldig frustrerende å til tider forstå nesten ingenting. De som jobber på Casa Alianza vet hvordan det er og tar hensyn, men for barna i sonene vi jobber i er det ikke så lett.

”Beste” språktabbe:

Da jeg gikk på fjellet med guiden min Pato. En gang jeg skulle rope på ham ble ”Pato” på en eller annen merkelig måte til ”Puta”. Den forvirrede leser som ikke vet hva dette betyr kan jeg anbefale å slå opp i en ordbok eller rett og slett la det være. Det ble i alle fall ikke tatt hjertelig imot av Pato.

Hva savner du hjemmefra:

Er vel ikke den eneste som i blant kjenner at gresset noen ganger virker grønnere på den andre siden. Med et år fri fra studiet melder det seg iblant tanker om alt annet jeg skulle brukt friåret på. Heldigvis har jeg funnet ut at det er dette jeg vil aller mest til tross for andre fristelser på den andre siden av Atlanteren.

Det beste ved Ecuador er:

Det store mangfoldet som finnes på et så lite område og at alt bare er noen timer i buss unna.

Det verste ved Ecuador er:

De enorme klasseskillene som finnes mellom mennesker som bor i samme land. Det er kvalmt hvor store forskjeller vi ser bare på kjøreturen til jobb. Noen lever i ekstrem luksus og andre har nesten ingenting. Likevel er det herlig å se at selv om menneskene i de fattige områdene ikke eier så mye finnes det masse glede og latter der. Det er fort gjort å tenke at alt er galt i områdene der de trenger hjelp. Sånn er det definitivt ikke.

Hva synes du om Misjonsalliansens arbeidsmåte?

Jeg liker veldig godt at når Misjonsalliansen går inn i områder og oppretter prosjekter, lytter de til hva slags behov menneskene som bor der har. Jeg synes også det er veldig bra at det stilles strenge krav til lokalsamfunnet med tanke på egen arbeidsinnsats og planlegging av hvordan utviklingen skal være. Selv om det på kort sikt kanskje hadde vært enklere å bare slenge inn nye skoler og helsesentre uten noe mer snakk, tror jeg metodene Misjonsalliansen benytter seg av gjør tiltakene bedre tilpasset de aktuelle behovene. I tillegg er det åpenbart en fordel for lokalsamfunnene at skolene er skapt av dem, ikke bare sluppet med fallskjerm fra et fly med hjelpepakker.

Er det en person i Ecuador som har gitt størst inntrykk? Hvorfor akkurat ham/henne?

En liten og beskjeden gutt i idrettsklassen min som en dag kom på skolen med kutt over øyet og hoven kjake. Sannsynligheten for at det her var snakk om vold i hjemmet er i høyeste grad tilstede. Det er utrolig frustrerende at det ikke finnes et skikkelig apparat for barn utsatt for vold i hjemmet i områdene der vi jobber. Selv om jeg gjerne skulle gjort mer for denne gutten var det rett og slett ikke så mye mer å gjøre enn å gi ham masse oppmerksomhet og oppmuntrende ord på skolen. Og det føltes veldig frustrerende da jeg skjønte at han på langt nær er den eneste som opplever sånt.

Hva er ditt favorittsted i Guayaquil?

”La cancha Hooligans” i området Garzota. Dette er et senter for fotball med fire små kunstgressbaner som har nett på alle sider. Det finnes mange sånne sentre i Guayaquil, men Hooligans er der jeg har spilt fast hver uke.

Din favorittmat i Ecuador:

Fisken trucha (likner på røye) fisket i nasjonalparken Cajas like nord for byen Cuenca. Smakte grillet trucha i Cuenca. Herlig!

Hva skal du gjøre når du kommer hjem?

Padle kajakk i elvene på Voss, ha sommerferie og sommerjobb i Norge. Til høsten skal jeg tilbake på studiet i Tromsø.

Hva vil du ta med deg hjem til Norge?

Jeg håper virkelig jeg klarer å holde øynene åpne for at mange mennesker i verden sliter hver eneste dag; de har bekymringer og problemer vi i Norge ikke ofrer en tanke fordi systemet vårt fungerer så bra. Selv om denne gå-inn-i-vår-trygge-boble-prosessen er veldig naturlig og sannsynligvis bare er en forsvarsmekaniske håper jeg at minnene jeg lager her kommer til å oppta meg i Norge også.

Hva kommer du til å savne mest?

Jeg kommer til å savne å ha en helt unormal hverdag fra det jeg er vant til.

Nevn minst én god grunn for å bli volontør!

Å jobbe som volontør er bra på mange måter, men den aller største gevinsten føler jeg er at man får opp øynene for en annen kultur ganske annerledes enn vår egen. Noen ganger er man frustrert over systemer som ikke fungerer; andre dager undrer man seg over hvorfor alt i Norge skal være så tungvint. I alle fall ser man at Verden er full av kontraster, på godt og vondt.

Land
Arbeidsområde
 

Powered by Cornerstone