En støttegruppe for Misjonsalliansens arbeid i Ecuador
Å være velsignet med tre storesøstre

Å være velsignet med tre storesøstre

Han forteller at han har tre søstre, de bor sammen, for de har ikke mamma eller pappa.
TEKST: Mila Kobro

Tiden flyr, og jeg merker at det knytter seg i magen ved tanken på at jeg skal hjem om ikke så altfor lenge. Jeg liker hverdagen min her. Jo lenger jeg er her, desto mindre føler jeg meg distansert fra barna på ferieskolene. Noe jeg syntes var vanskelig i begynnelsen. Den enorme distansen mellom dem og meg. Du kan kose og klemme akkurat så mye du vil, men når du står der i den røde t-skjorten til Misjonsalliansen, med den lyse huden, de rene skoene og solbrillene på hodet blir du fort stirret ned og du kan ikke forvente noe annet enn at du faktisk er helt annerledes. Solbrillene droppet jeg kjapt. Brunfargen jobber jeg også daglig med.

Emilio er fem år og har meldt seg på malerkurs i sommer. Han er helt på “skræch” og det første jeg viser han er hvordan han kan holde blyanten på en litt enklere måte enn å tviholde. Vi har bare blyanter, og vi skal tegne regnbuen. Ting jeg tror er allmennkunnskap er ikke det her jeg befinner meg nå. Vi har snakket om hvordan vannet fordamper, regnet og prosessen for at regnbuen viser seg. Læren om farger. Ved siden av meg sitter det en mor på rundt 40 år og tar notater. Hun skriver ikke, hun tegner.

Emilio følger spent med, tegner regnskyer, dampen og solen. Han virker litt forstyrret, litt ukonsentrert for han titter stadig opp på meg, smiler og virker glad for at jeg sitter ved siden av han den dagen. Når vi snakker sammen, vet jeg ikke helt hva jeg skal fortelle fra “hjemme”. Jeg holder meg til at det er langt vekk, at jeg må ta fly for å komme hjem, at det er kaldt, at jeg har en hund og at det er snø på bakken. Spansken min er et hinder, men jeg prøver så godt jeg kan å spørre om hvordan det er hjemme hos han. Hvem han bor med, om det er i nærheten og hva han liker å gjøre. Emilio liker å være på skolen. Og han liker å tegne. Han spør om jeg bor med mamman min. Og jeg forteller at jeg gjorde det før. Jeg speiler spørsmålet, og han forteller at han har 3 søstre, de bor sammen, for de har ikke mamma eller pappa. Han gjentar at han har tre eldre søstre med det samme smilet om munnen som når jeg forteller om min mor. Han er smørblid over at han er så heldig som har tre stykker, og jeg prøver å holde inne alle tanker og bekymringer jeg danner meg, klemmer han og smiler med.

Så tilføyer han aldrene til alle sammen. Hun eldste er 16 år. Et siste smil, så unnskylder jeg meg for å gå utenfor klasserommet og bare puste 3 ganger.

Dagene på skolen i Ecuador er full av skjebner, og jeg hører historier hver dag. Og noen ganger trenger man en time-out og telle til ti med seg selv, men som regel blir jeg bare overrasket. Mest over måten historiene blir fortalt på, hvordan ingen syns synd på seg selv, og hvordan de syns at de er kjempeheldige som har det de har, at de sitter i en tegneklasse i sommerferien med barn spredt over aldre på 10 år, og hvordan de er velsignet med tre storesøstre..

Land
Arbeidsområde
 

Powered by Cornerstone