En støttegruppe for Misjonsalliansens arbeid i Ecuador
Magisk!Det ble et sterkt møte på ferieskolen.

Magisk!

Det at mitt vanskelige navn er det eneste navnet elevene der husker av alle lærerne som var på ferieskolen, er for meg veldig stort.

TEKST: Sindre Leite Torjussen

Det å være volontør, er ikke bare å reise til et annet land og oppleve utrolig mange gøye og flotte ting og forvente at alt går smertefritt. Selvfølgelig får man jo oppleve utrolig mye spennende og flott. Jeg har blant annet vært både i jungelen og på Galápagos, og jeg har reist rundt i så og si hele Ecuador. Det har vært veldig gøy, du får oppleve en hel haug av masse nye ting.

Når jeg ser tilbake på hverdagene mine her i Ecuador er jeg uten tvil veldig fornøyd med at jeg dro ned hit. Men av og til når man kommer på jobb så er det dager hvor man bare har lyst til å gå hjem igjen til Casa Alianza og legge seg ned under dynen og sove helt til dagen er over. Mye av grunnen ligger nok i at man kommer til et helt nytt land, hvor man må lære seg et helt nytt språk. Det å skulle prøve å forklare noe som skjer eller har skjedd på et språk man bare kan sånn halvveis, er ikke veldig lett. Den andre grunnen er nok det at man kommer ned hit med en følelse av at man skal redde verden. Noen tenker kanskje ikke det, men det var på en måte den følelsen jeg hadde.

Det finnes dager hvor du bare føler at du har stått og stirret i veggen i 4 timer. De dagene har jeg tenkt veldig mye på, og har lurt flere ganger på hvorfor jeg i det hele tatt er her. Sånne dager føler jeg at det virkelig ikke er noe behov for meg. Jeg hadde en litt vanskelig periode her for noen uker siden, da vi akkurat hadde begynt i ny jobb på Centro Creer. Jeg ble satt i gang i arbeid, uten å ha fått noe som helst opplæring i hvordan jeg skulle oppføre meg mot ungene som går der, og det gjorde det veldig vanskelig. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg dersom en unge stakk av. Problemet mitt var at når en unge stakk av, begynte jeg å løpe etter den. Men det var noe jeg ikke skulle gjort. Ungene har regler som de og lærerne forholder seg til, og problemet mitt var at jeg ikke følte at jeg var satt tilstrekkelig inn i dem.

Min mor kom på besøk uken etter, og da fikk jeg heldigvis ha en omvisning. Jeg fikk reise tilbake til ferieskolen hvor jeg hadde jobbet den første måneden. Det var virkelig en inspirasjonskilde for meg. Det møtet jeg fikk da jeg kom tilbake til skolen var helt fantastisk. Alle ungene som hadde vært på ferieskolen, og som nå gikk på den vanlige skolen, husket meg igjen. Skal jeg være ærlig så følte jeg meg som en kjendis som kom på besøk. Jeg måtte ta ”high five” med alle, og mange av dem ville ha klemmer, selv de ungene som jeg ikke hadde noe å gjøre med på ferieskolen. Dette ga meg virkelig en tanke om hvor mye jeg egentlig har betydd for disse ungene som bor her. Det at en hvit person kommer fra kalde Norge, uten å kunne spansk, og med et utrolig vanskelig navn som ingen noen gang greier å uttale riktig, kan bety så mye for noen. Det er virkelig en stor ting.

Det møtet som jeg fikk da jeg kom tilbake til ferieskolen var utrolig sterkt. For min del så var det rett og slett magisk. Det har gitt meg mange timer med tanke og glede, og er virkelig noe jeg kommer til å ha med meg for resten av livet. Det at mitt vanskelige navn er det eneste navnet elevene der husker av alle lærerne som var på ferieskolen, er for meg veldig stort.

Så selv om man har dager hvor man ikke har lyst til å gjøre en ting, så vil jeg meget sterkt anbefale å bli volontør. Det å møte andre menneske, møte en helt annen kultur, kunne reise rundt i et nytt land og det å lære et nytt språk er i bunn og grunn helt konge!

Land
Arbeidsområde
 

Powered by Cornerstone