En støttegruppe for Misjonsalliansens arbeid i Ecuador
KampdagFør kampstart i El Clasico. Her fra tilsvarende oppgjør på Barcelonas hjemmebane i mars.

Kampdag

I dag er dagen. Vi skal på fotballkamp i Guayaquil. Det er ikke hvilken som helst fotballkamp, heller. Oppgjøret kalles El Clasico.

Verden over finner vi massevis av klassikere: i Spania Real Madrid – Barcelona; i England Liverpool – Everton og kampen mellom lagene fra Manchester; i Italia Lazio - Roma; sist og faktisk minst, kampen mellom Flekkerøy og Våg i Kristiansand. I Guayaquil er det imidlertid storlagene Emelec og Barcelona (navnebroren til laget i Spania) som utgjør det klassiske storoppgjøret. Alle har et forhold til denne kampen; spørsmål rundt denne kampen er en opplagt ”ice breaker”. Alle drosjer har vimpelen til enten Barelona eller Emelec hengende blant alle korsene i speilet. Stiller du spørsmålet ”Er du gul eller blå?” skjønner hvem somhelst hva du mener. Rivaliseringen de to gigantene imellom er med andre ord godt etablert.

I dag har vi ikke billett og kommer derfor til stadion lenge før avspark. På vei dit forteller mannen inni radioen oss likevel at det allerede er nitti prosent fullt på tribunene. Litt utålmodige etter å komme oss inn lurer vi på hvorfor kameraten vår, Chedi, ikke bare setter fra seg bilen på en av de mange tomme plassene like ved inngangen. ”Setter vi den her står den ikke her lenger når vi kommer tilbake”, svarer han. Vi har fortsatt mye å lære.

Rundt stadion er det mye folk; det tar ikke lang tid før en sur kar tilbyr oss inngangsbilletter til dobbel pris. Vi skal på kamp og har derfor ikke noe valg. Fyren blir blidere. Hyggelig å kunne hjelpe på humøret til folk. Når vi omsider kommer oss inn på arenaen ser vi at dette er kampen. El Clasico. De gule tilhengerne til bortelaget Barcelona har fått fylle en hel langside; overalt ellers er det blått i blått så langt vi kan se. Chedi har innstendig bedt oss om ikke å ta på gul skjorte i dag. Nå skjønner vi hvorfor. Medgangssupportere som vi er har vi tatt på oss serielederen Emelec sine blå drakter alle sammen, og er dermed trygge.

Dette er ikke Norge. Dette er fotball i Sør-Amerika. Fotball på et helt annet nivå enn hjemme. Fotball med femti ganger så mange politimenn og militære vakter som spillere på banen. Dette er fotball som gjør at folk går inn i tunge depresjoner dersom det ikke blir seier. Fotball er alt her. På radioen til og fra jobb og til alle døgnets øvrige timer kan man høre Ecuadors svar på Davy Watne og Mini Jacobsen analysere kampene og spillerne i fillebiter. NRK Sportsrevyens policy om å vise mindre fotball og i større grad dra inn andre sporter som innebandy, bob og skiballett ville aldri ha blitt godtatt her. Aldri. Med ett fylles stadion av røyk, fyrverkeri, konfetti og lyden fra dundrende trommer; de 22 halvgudene er på vei ut på banen.

Før denne kampen er det dødt løp de to lagene imellom. Vel leder Emelec den nasjonale ligaen, men i totalstatistikken mellom Barcelona og Emelec står det 74-74 i antall seiere. I dag kan liga være liga; det som virkelig betyr noe er å komme foran naboen når det gjelder innbyrdes oppgjør historisk sett. Kampen er i gang. Førsteomgang er ikke mye å skryte avrent spillmessig; det som mangler på banen blir imidlertid veid opp for på tribunen. Ved siden av oss står en mann som har med sønnen på rundt sju år. Ganske interessant å se denne  omsorgsfulle og først så rolige familiefaren med ett skrike av full hals at hele motstanderlaget og alle dets supportere er barn av kvinner som selger kroppen sin. Plutselig smeller et halvfullt ølglass i bakken en halvmeter fra der jeg sitter. Like etter kommer en del flasker og mye annet gøy susende gjennom lufta. Først forstår jeg ikke helt hva som er årsaken, men når en mann i barcelonadrakt reiser seg mens han dekker til hodet skjønner jeg tegninga. Etter et nytteløst forsøk på å få hjemmefansen til å holde opp må han gi seg og bare komme seg sikkerhet.

Like før pause blir Barcelona tildelt et billig straffespark. Barnefaren gjenopptar opplysningsarbeidet sitt nok en gang. Denne gangen om opphavet til dommeren. Flasker og isbiter hagler på banen. To kameramenn som står på dødlinja og skal filme straffen på nært hold blir sprutet ned med vann; noen av tilskuere mener de blokkerer utsikten. Av samme grunn får volontør Sindre en streng militæroffiser til å flytte på seg. Han velger imidlertid å avstå fra vannkastingen. Straffen går i mål og frykten brer seg hos hjemmepublikummet.

Etter pause er spillet bedre. Kampen bølger frem og tilbake, men Emelec har et lite overtak. Når så spissen til de blåkledde blir felt innenfor sekstenmeteren er det klart for kampens andre straffe. Det blir utligning til 1-1. Etter å ha fått ut det første jubelbrølet for scoringen dreier alle tilskuerne seg mot gjestene på langsiden. Det skrikes og ropes om mødre, kroppsdeler, mødres kroppsdeler og mye mer. Generelt virker det som om det er mye viktigere å trykkemotstanderen ned enn å løfte sitt eget lag opp. ”Resten av kampen synger vi om våre egne, men når det blir mål dreier det seg bare om motstanderen”, sier Chedi. Litt paradoksalt, synes  jeg, men sånn er det vel bare.

Etter en sjanserik andreomgang ender kampen med poengdeling, 1-1. Altså ingen endret stilling i kampen om Guayaquil, men nitti nye minutter å diskutere for kolleger, naboer og venner. Kampen i seg selv var absolutt verdt å få med seg, men alt i alt er alt oppstyret rundt kampen kanskje like viktig som det som skjer nede på banen. Etter kampslutt lager bortesupporterne oppskriftsmessig et stort sankthansbål på betongtribunen de brukte under kampen. Det er ikke mange andre enn oss som virker nevneverdig overrasket. Dette er helt vanlig på fotballkamper her. I Norge har vi også fotball. Tidvis også god fotball. Men den samme lidenskapen som på godt og vondt finnes på tribunene her har vi definitivt ikke hjemme i Norge. Takk for kampen.

Land
Arbeidsområde
 

Powered by Cornerstone