En støttegruppe for Misjonsalliansens arbeid i Ecuador
Roland besøker målområdet vårt.

Roland besøker målområdet vårt.

Det sies at å sammenligne fakta er en måte å skaffe seg kunnskap på, spesielt kunnskap om verden.

Der var vi, midt på en våt fotballbane av sand, under en grå himmel og med varmegrader i lufta. Rundt oss var lørdagens folkefest, karibisk dansemusik og ungdommer i  alle aldre. De spilte fotball med entusiasme og  glede. Vi var på en av fotballbanene til Alianza Juvenil fotballag. Den samme fotballklubben og fotballfeltet ble grunnlagt med støtte av Misjonsalliansen.

Gruppen som var på besøk besto av Washito (vår første guide) Lukas (vår andre guide) og Roland, vår tyske venn som bor, og jobber i Norge, og som hadde tatt seg litt fri for å reise rund i verden og for å bli kjent personlig med arbeidet vårt i Guayaquil - og jeg Colombianeren i Ecuador.  Alle vi traff festet med et smil både fordi de var glaed for selve treffet, og fordi  vi hadde seiret over de utfordrende gjørmete veier som ledet oss dit.  Regnværet hadde ødelagt alle grusveier mot fotballbanene. Lukas mente at regneværet isolerte folk i området enda mer enn vanlig. ”For at en av dem skal komme seg fram til sentrum av byen må en bruke neste to timer”, påsto  han.

Lukas eier  et lite bakeri og er leder til fotballagstyret.  I dette området er han vår kjentman. Festen  forsatte i feltet , aldri hadde vi opplevd at fotballbanen hadde blitt gjort om til et samlende sted for familier og folk på en lørdags ettermiddag. Det er  det eneste tilbud om  fritidsaktiviteter for de isolerte fra byen.  Mens vi sto og hilste på folk, hadde en gruppe  med barn begynt  å tegne to strekker foran og bak foten til Roland. Det virket som om barn ville spare den kunnskapsrike opplysning om verden utenfor der de bor. At det virkelig finnes folk med 47 i skostørrelse! Barna sammenlignet foten til den minste jenta i nærheten med nye tegninger på bakken. Deretter førte de Roland til målet for å bekrefte at han var den høyeste personen de hadde sett i hele sitt liv. ”Han kan faktisk kjenne på øverste stolpen av målet uten problem sa de”.

Fort ble vår gjest  populær, siden han kunne spansk. Roland fikk også vite at veldig få av disse barna  hadde mulighet til å gå på skolen, og at mange unge hadde valgt fotball i stede for rusmisbruk, at veldig få av de barna som gikk midt i gjørma med sandaler og shorts hadde mulighet til oppleve den  moderne siden av byen. Lukas fortsatte og fortalt oss om hvor stolt han var av den lille fremgangen til fotbalaget i de siste årene: ”To av de unge  fra vår fotballskole spiller nå i den proffesjonelle ecuadoriansk fotballiga”.

Både barna og Roland fikk sammenlignet litt fakta om verden rundt seg. Det skjer en liten endring når to virkeligheter møtes. Roland  fikk som kallenavn ”Lunes”, det betyr mandag, siden mandag er den lengste dagen i uken.

Veiene var så gjørmete at baksiden av firehjulstrekkeren skled til sidene for hver gang vi presset på gassen. For noen minutter siden hadde  barna som holdte seg fast i dørene hoppet av. Det var måten de ville gi oss en god avskjed. Likevel var turen ikke helt ferdig. Lukas ville stoppe rett ved siden av en gjeng med unge menn.Noen av dem virket beruset. Han fikk en kort samtale med en  av dem. Lukas ville bare oppmuntre han til å drømme videre om sin karriere som fotballspiller. Han  ga ham telefonummeret til en kontakt i byen, og lovet ham hjelp med transport hvis den unge mannen ville reise dit.

Tidligere hadde Roland og jeg en annen interkulturel erfaring. Vi lærte  oss norsk i Oslo, sammen med spennende folk fra andre kanter av verden. Da ble vi kjent med nordmenn og norsk kultur. Her i Guayaquil opplevde vi en interkulturell innsatts for å gi livet en sjanse.

 

Powered by Cornerstone