TEKST:
Nina S. Mersland
Jeg elsker å stikke innom Centro CREER. Smilende barn kommer ofte i mot meg. De deler villig ut gode og svette klemmer. Jeg blir glad av sånt... Mange ganger har jeg stått og sett på gruppa med døve ungdommer som er på senteret. De ”fjaser” og tøyser som ungdom flest. Flere av dem husker jeg fra de var 4-5 år gamle. Årene har gått og det er lett å se at de er blitt skikkelig gode venner.
Rosa, som er en av disse ungdommene, kom og viste meg diplomen hun hadde fått da jeg kom til Centro CREER i dag. Den nydelige jenta på 13 år smilte bredt. Skoleåret var slutt og hun hadde fått bevis på at hun hadde fullført med glans. Hun kunne ta sommerferie – som her starter i februar.
Jeg skulle planlegge noe med mor til Rosa i dag og kjørte henne derfor hjem etter skoleavslutningen. Hjemme hos familien ble vi sittende og prate. - ”Vi tenker ikke på at Rosa ikke er som hvem som helst andre” - sa moren mens hun stolt kikket bort på datteren. Hun brukte ord som ”velsignelse” og ”glede” når hun snakket om jenta. Hun skrøt av datterens ordenssans og hennes deltagelse i familiens gjøremål. Rosas søster Gabriela, som også var hjemme, nikket ivrig. Hun kunne røpe at hun hadde litt å lære av sin søster når det gjaldt det siste. Det var ingen tvil om at Rosa skjønte det var henne de snakket om. Hun smilte bare lurt mens de snakket.
Moren fortalte hvor mye det hadde betydd for familien at Rosa for ca. 8 år side hadde begynt på Centro CREER . - ”Hun har fått et godt skoletilbud og hun har fått venner. Begge deler er viktig” sa moren. Jeg tenkte med meg selv der jeg satt at hun har jammen også fått en mor som vet å se positivt på livet og som ønsker å gi datteren muligheter og fremtidshåp selv om ting kan se håpløst ut. Det er gull verdt...
Nina Mersland
